Mål og utvikling i mindre kystsamfunn
Betydningen av infrastruktur med nærmiljøskoler
Torleif Paasche, Norges Fiskarlag
|
|
Mål og utvikling i mindre kystsamfunn Betydningen av infrastruktur med nærmiljøskoler Torleif Paasche, Norges Fiskarlag
|
|
|
Jeg må innledningsvis ta forbehold om at mye av dette mer er uttrykk for personlige vurderinger enn saksområder der Norges Fiskarlag har tatt standpunkt i alle detaljer. Jeg vil forsøke å trekke opp noen rammer for min måte å forstå sammenhengene i denne saken på. Utfordringene våre er bl.a. knyttet til.:
Men vi kan også forholde oss til begrepet i sin opprinnelig rotform: oikos er det greske ordet for hus, husholdning. En økonom er en forvalter av en husholdning, dvs. sørger for at forbruket balanseres mot det som produseres og bringes inn i husholdet. Kan vi tenke oss å forholde oss til økonomi som en måte å organisere ressursutnyttelsen og produksjonsapparatet på for å dekke menneskenes grunnleggende behov. Hvordan husholderer vi i Norge for de menneskene vi har ansvar for? – tar ansvar for? Med dette som ballast, vil jeg si noen ord om kysten og kystkulturen. I 2002 var jeg på en konferanse om kystkultur der daværende miljøminister Børge Brende deltok, sammen med fiskeriminister Svein Ludvigsen. I konferanseheftet fant jeg to interessante programerklæringer, en fra fiskeriministeren, som konkluderte med at: Spørsmålet blir straks, – hvordan gjør vi det? Deretter miljøvernministeren som startet med å omtale alt vedrørende kystsonen i fortidsform: «Kystsonen har alltid vært en dynamisk sone. Det er her folk har bodd, det er herfra de har hentet ressursene sine fra og havet har også vært den viktigste transportåren. Dette har satt fysiske spor i landskapet og mentale spor i mennesket. Men, det nordiske kystlandskapet endres nå i en hastighet og i et omfang som ikke er sett tidligere. Hva skjer – hva er årsakene – hva kan vi gjøre? Målene for denne konferansen er å etablere et nordisk samarbeid mellom fiskerisektoren og kulturminnesektoren om utfordringer og muligheter knyttet til kystens kulturarv.» Hvis det ikke var for spørsmålet: «– Hva kan vi gjøre?» – kunne en tro at vi var samlet til en minnestund for en henfaren kystkultur, hvor det kun gjenstår å fordele «kystens kulturarv». Når det er sagt er jeg enig i at kystkultur ikke er et statisk fenomen, men uttrykk for en dynamisk prosess, og den omfatter en lang rekke ingredienser og elementer. Det jeg oppfatter som det store problemet i dagens politikk er at vi sjelden hører noen som snakker om hvilke langsiktige mål og handlingsplaner de har for utviklingen i dette landet. De fleste synes å mene at veksten og utviklingen må komme nedenfra. Hvert enkelt lokalsamfunn skal satse på utvikling basert på sine lokale særegenheter! Jeg må spørre: Hva er Norge i dette perspektivet? I globalt perspektiv tilsvarer innbyggertallet i Norge området til et bydelsutvalg i en storby. Vi har sjelden hørt politikere snakke om hvordan vi skal videreføre og utvikle det som er spesielt for Norge som nasjon, som grunnlag for vekst og utvikling! Tvert imot har vi hørt at verktøykassa er tom, og at man ikke kan gripe inn i situasjoner der lokalbefolkningen har bedt om en handsrekning. Av og til kan en faktisk sitte igjen med følelsen av at politisk ansvarsfraskrivelse er det langsiktige målet. For meg er det mange elementer i det vi kaller kystkultur som er representativt for det jeg oppfatter som samtidig kjennetegner noe av det spesielle ved Norge. Nå er det ikke slik at kystkulturen ikke så lett lar seg begrense til en. Det var stor forskjell på å være «staværing» fra Trøndelag i boka «Den siste viking», og å være strandsitter, eller leilendig hos en allmektig væreier i Lofoten. Det er også langt mellom etterkrigstidas Hammerfest og Haugesund, på samme måte som det er langt mellom dagens Flakstad/Ramberg i Lofoten og Indre Herøy på Sunnmøre. Det alle har til felles er at de ulike samfunnene har vært basert på fisk, – fanget og utnyttet på grunnlag av tilgjengelig teknologi, og den til enhver tid mulige organisering av produksjonskjeda. Alle hver på sin måte, et «cluster» i samspill! Der aktørene var gjensidige forutsetninger for hverandres virksomhet. «Cluster»-effekten var desto større fordi disse samfunnenes eksistens også omfattet en total utnyttelse av alle tilgjengelige ressurser som forutsatte former for samhandling. Kystkulturen var basert på et mangefasettert arbeidsfelleskap som inkluderte langt større andeler av innbyggerne enn det vi har mulighet til å komme i nærheten av i dag: menn, kvinner, barn og eldre. Dette kan bidra til å forstå at kystkulturen (med visse unntak) er blitt beskrevet som egalitær. Dvs med stor grad av likeverdighet mellom menneskene. Nærhet og likhet er igjen nøkkelen til å forstå at disse samfunnene er preget av relativt klare adferdskoder. Negativt beskrevet som «jantelov» og «bygdedyr». Positivt omtalt? – Ikke så ofte? Det kan kanskje være grunn til å peke på at definerte og integrerte normsett for enkelte alltid vil virke som en tvangstrøye. Les: Sandemose, og lignende uforlignelige individualister. For et stort flertall ga det, og gir det et forstått, akseptert og trygt handlingsrom. Mulighetene for å utforske forbudte områder var likevel mange for en mobil kystbefolkning. Austevollingen kunne kaste jakka og glemme salmeboka når silda var lossa i Harstad eller Tromsø. Og læstadianeren stilte opp, på like fot med de andre, under den store brennevinsdagen i Henningsvær. Angret nok sin brøde, men forsto kanskje også med større overbærenhet når en annen falt for fristelsen og syndet en annen gang. Første forutsetning for sosial anerkjennelse var arbeidslyst og arbeidsvilje. Hele lokalsamfunnstrukturen, inkl. arbeidsfellesskapet, var opplæring fra barnsben av til å stå på så lenge det var behov for det. For å si det på en annen måte: Det var utenkelig å legge inn årene og la de andre ro seg. Ikke rart dette har vært etterspurt arbeidskraft i resten av samfunnet! Når et relativt stort befolkningsgrunnlag blir prøvd fra barnsbein på slike vilkår, er det heller ikke så vanskelig å plukke ut dem det er «godt to» i, og la dem få prøve seg som ledere/ høvedsmenn, skippere, baser i fiskeflåten. Og ellers i organisasjons- og samfunnsliv. For i disse samfunnene var det også et mylder av frivillige organisasjoner som involverte folk. Noen av dem var springbrett til politisk aktivitet og karrierer. Slik som for eksempel Norges Fiskarlag. Det er ikke uten betydning at når det gjelder antallet frivillige organisasjoner sett i forhold til antallet innbyggere, er Norge fremst i verden. Det blir demokrati av slikt: – en internalisert forståelse av at flertallet bestemmer, men at løsningen også må ta hensyn til mindretallet. En nøkkel til forståelse som hittil har vært sterkt undervurdert i enhver maktutredning og verdikommisjon i dette landet. Men hør hva Ellen Rønning i den siste maktutredningen, skriver i artikkelen: «Nye deltakelsesformer i det offentlige rom «Et viktig skille mellom de «gamle» og de nye deltakelsesformene, synes å ligge i kildene til legitimitet. De politiske partiene og de frivillige organisasjonene henter sin legitimitet fra henholdsvis velgerne og fra medlemsmassen. Et representativt demokratisk system er basert på prinsippet om at politisk innflytelse skal avspeile hvor mange medlemmer eller velgere som står bak det synet som framføres. I en del av de nye organisasjonsformene har enkeltpersoners kunnskap og kontaktnett en større betydning for budskapets legitimitet og gjennomslagskraft, enn hvor mange de representerer. Når kampen om politisk innflytelse foregår i og gjennom media, er det ikke så viktig hvor mange som står bak et bestemt syn. Mye viktigere er det hvor stor ekspertise en har på feltet og hvor dyktig en er til å framføre budskapet. Dersom oppslutningen om nye deltakelsesformer øker til erstatning for, og ikke som et supplement til de politiske partiene, kan dette på sikt underminere tilliten til det representative demokratiske system. Ytterligheten av en slik utvikling er at systemet undergraves og at vi isteden får et system basert på direkte demokrati og politisk påvirkning via masse-media og internett, der bare de ressurssterke elitene klarer å få gjennomslag for sine interesser, mens størstedelen av befolkningen er passivisert og ikke får sine interesser representert i det politiske systemet.» Hva vil en videre utvikling slik en slik retning bety for de framtidige rammevilkårene fellesinstitusjone i samfunnet vårt, som for eksempel skoler? Det har vært veldig stille om makt og demokratiutredningen. Mistenkelig stille! Kan det være fordi hovedkonklusjonene er at de demokratiske institusjonene i samfunnet ikke lenger kan sies å være i forandring, – men at de forvitrer? vi kaller norsk distriktspolitikk. Kyst-Norge i alt sitt mangfold har vært en formidabel verdiskapingsarena av eksportverdier av enorm betydning for utviklingen av hele Norge. Dette har vært et argument i den politiske hverdag i seg sjøl, og som et relativt nytt, urbanisert samfunn har også en stor del av beboerne vært 1.- og 2.-generasjons byboere, fulle av kunnskap om, og med tilhørighet nettopp i disse samfunnene. Fiske har alltid vært et risikoyrke. Jakten på kunnskap, tiltak og utvikling av teknologi som kunne bidra til å gi bedre resultater, og redusere risiko for tap av liv, helse og driftsmidler har alltid vært viktig og drevet utviklingen videre. Framveksten av fiskernes organisasjoner kan forstås i en slik sammenheng. Både når det gjelder fagorganisasjonen Norges Fiskarlag og salgsorganisasjonene. Organisasjonsnettverket, sammen med geografisk mobilitet og yrkesmobiliteten, forsterket innovasjonshastigheten i kystsamfunnene, og bidro slik til å styrke grunnlaget for det vi i dag kaller kystkulturen. tillegg er det et særdeles viktig element til: Særlig tydelige fra 1930-tallet og fram til 1970–80. Utviklingen av økonomien og samfunnsstrukturen i de fiskeribaserte samfunnene langs kysten foregikk med statens positive medvirkning: Direkte, gjennom utviklingen av viktig samfunns- og infrastruktur: kommunikasjon, skole, helsevesen, fiskerihavner, ishus, værmelding. I tillegg kan nevnes nevnes i fleng: Nygaardsvoldbåter, Råfiskloven, Statens Fiskarbank, Havforskningsinstituttet, Fiskeridirektoratet, Fiskeridepartementet, Trålerloven, Fryseindustrien, Deltakerloven, Fiskeriavtalen, Distriktenes utviklingsfond, Tranportutjevningstiltak, Hurtigruta. Til sammen har dette vært kjernen i det Viktig i dette bildet er det også at hele kysten nordover i sin tid var et tilflytningsområde. Fra innlandet, og fra Finland. Det utviklet seg til å bli befolkningsoverskudd som dro til USA, hyrte seg i handelsflåten, jobba på Svalbard, og ikke minst: sto klar til å følge marsjordren fra finansministeren Brofoss og fiskeriministeren Reidar Carlsen når signalet ble gitt på femtitallet om at: «juksa, det var et snøre med en tosk i den ene enden og en idiot i den andre enden!» De ble industriarbeidere i utviklingen av nasjonal tungindustri. Men det var fortsatt nok igjen med en mangfoldig erfaringsbakgrunn til å utgjøre den kreativ kraft i utviklingen av fiskeriene, og etter hvert også fiskeoppdrett. Men så da? – Hele dette verdisystemet, som jeg har lagt inn i begrepet kystkultur, har vært under voldsom påkjenning og slitasje i lang tid. Mangt av det jeg oppfatter som grunnleggende forutsetninger for dette verdisystemet er i ferd med å forsvinne:
Jeg har tidligere brukt begrepet «systembærere» for fiskere som aktører/eiere/drivere:
Kapitalinnsatsen pr. arbeidsplass har auka voldsomt, og kravene til avkastning blir styrt av bank og finans, fjernt fra næringer som må tilpasse seg skiftende ressursgrunnlag og naturens mange luner. Effektene av dette ser vi etter hvert. Og de gir seg det samme utslag enten vi møter det innenfor den bedriftsøkonomiske sfæren eller innefor den samfunnsøkonomiske: Vi får en utvikling der kjernen er det samme presset innefor rammen av konsentrasjonsprosessenes ubønnhørlighet. – Myndighetenes rolle har endret seg. Fra å være støttespillere på alle områder som angikk fiskerinæringas utvikling og ve og vel, til å stille krav om den absolutt sjølberging. Men som en gammel fisker sa: «Vi må ikke bli så livredd for ordet subsidier at vi glømmer å investere i framtida!?» Kan ikke det være ord til ettertanke i mange sammenhenger i dagens politiske klima? I den grad det eksisterer mål for konsentrasjonsprosessen er det fortsatt få signaler om at den er oppfattet å ha gått langt nok. Kravene er enda færre fartøy, og det må bli enda færre fiskere, for å sikre lønnsomheten og det må bli enda færre skoler, – og det må bli enda færre sykehus, og det må bli enda færre fritidsklubber hvis dette samfunnet skal «lønne» seg. Dagens systembærere ble rekruttert og utvalgt blant omkring 50 000 fiskere på 60- og 70-tallet. (varierte mellom 70- og 43 000 i perioden 1960–80, mot i dag knappe 13 000.) Da kunne vi skumme fløten av kystens ungdom til yrket. Hvor skal vi hente de som skal utvikle næringa videre? I Fiskarlagets arbeidsprogram er det i hvert fall gjort klart at: «For å skape et levedyktig kystsamfunn er det nødvendig med økt samfunnsmessig innsats i grunnlagsinvesteringer og andre kommunikasjonsmuligheter. Særlig må det satses på en styrking og bedring av skoleverket, tilpasset kystbygdenes geografiske og befolkningsmessige situasjon.» Vi ser at det er en stadig protestbevegelse i hele
Norge mot nedleggelse av nærskoler/grendeskoler. Det er ikke uten grunn! Ingen har vel lyst til å stå med hendene i lomma og se på at ungene deres blir overtatt av et skoleverk som har fokus i helt andre retninger enn de sjøl, og som mer ser ut til å bidra til å fremmedgjøre ungene fra, enn bidra til å sosialisere dem inn i lokalsamfunnstilhørighet. Antallet fiskere i aldersgruppen mellom 20 og 30 år er redusert fra totalt 3246 i 1998 til 2144 i 2004. En tilbakegang på 1102. D.v.s. ca 30% i løpet av 5 år! Det er nederst i alderspyramiden vi må finne de framtidige systembærerne og grunnlaget for framtidig utvikling i alle lokalsamfunn, så vel som i fiskerinæringa. Hvis vi ser det som et mål å opprettholde noe av det som jeg ser på som den norske samfunnsmodellen, kan det være grunn til å spørre seg: Er det noe galt med logikken som anvendes? For den aller viktigste innsatsfaktoren i alle vekst-, utviklings- og kulturperspektiv er vel mennesker? – og det hele må vel før eller siden igjen begynne å dreie seg om hvordan vi tar vare på menneskene, som de egentlige skaperne av alle typer verdier. Kan det være en problemstilling at dagens teknologi i kombinasjon med måten vi økonomiserer på i samfunnet vårt, er et grunnleggende etisk problem? Vi er tilbake til miljøvernministerens programerklæring som ble sitert innledningsvis, og spørsmålet: «Hva kan vi gjøre?» Kanskje vi like gjerne skulle begynne med å stille oss spørsmålet: «Hvordan vil vi ha det» Kanskje kan vi tenke litt på Albert Einstein, som også er husket for følgende visdomsord: «Den måten å tenke på som fikk oss opp i trøbbel er ikke nødvendigvis den måten å tenke på som får oss ut av det – !» (Dette innlegget ble holdt på folkemøtet i Ålesund 29.08.05. Red. anm.)
|